„Is it getting better, or do you feel the same?“
(U2, “One”)
Vi kommer til å ha et fortsatt vanskelig forhold, Norsemannen og jeg. Jeg har fått nok kunnskap til å ordne alt og avslutte forholdet nå, men det virker ikke fullt så enkelt. Jeg hadde lovd å gjøre et forsøk å vinne den svarte skjorten for bestigningen av Gaustatoppen. I fall det mislykkes skulle jeg, slik var planen, akseptere at løpet var for stor for meg og slår meg til tåls med tre hvite skjorter. Det kan man tenke seg bra, naturlig. I hodet. Men ikke alt virker bare med hodet.
Vi vender tilbake, det er søndag, 04. august 2013.
Med min supportcrew, Susanne og Lukas står jeg etter to og en halv time av oppstigning med smertende ben og dødstrøtt på Gaustatoppen. Søndag, javel, dagen etter løpet. I går har jeg mist cutoff-tiden en tredje gang og finished på White-Shirt-banen.18:25 timer tok det, ikke et minut raskere kan jeg huske når jeg kaller de enkele etappene av løpet til tankene. Hvordan skulle jeg altså ha greid det her, sett at jeg hadde rekket det lille bordet av skjebne, kontrollposten ved km 32,5 av løpruten, punktet hvor det blir bestemt mellom Svart og Hvit, bare en og en halv time senere? I hvilken tilstand skulle jeg ha funnet meg til å få bukt med dette her? For denne erkjennelsen har vi likevel kommet her dagen etter, har forsøkt å klare traumaet, presis mitt trauma, at vi aldri hadde vært her. Sannheten kan være smertefull: For å overleve resten av black-shirt-ruten etter km 32,5 tar det mye mer enn bare en eller annen måte til å rekke sjekkpunktet. Under omstendighetene gjør allerede den hvite ruten vondt. Nei, her blir det spurt mer, sannsynlig mye mer enn jeg kunne noensinne ge. Tragisk blir saken derved at det mangler en logisk forbindelse mellom erkjennelse og akseptans. Som bringer oss tilbake til begynnelsen: Ikke alt virker bare med hodet.
Vi vender tilbake en dag til, lørdag, 03. august 2013, løpsdagen, ca. halv syv om morgenen.
Etter 1:23h egen måling er jeg allerede på landet, 800m før var jeg ennå bekymret for å være siste i vann. Selv med den senere offisielle 1:27h er det en av mine beste svømmetider på ruten. Dagen har altså begynt bra. Før, så kl. halv tre, hadde jeg faststlått med tilfredshet at den fryktelige værmeldingen ikke eller i det minste ikke fullstendig har blitt sann. En mild morgen, akkurat så langt, men en dag med regnskyll, som det var spått, fans det ikke. Etter å ha sjekket inn uten stress viste turen med ferge ut i mørket seg å være for temmelig kort tid, Lukas hadde fått løpdirektørens tillatelse å være med som fotograf bare dagen før. Så stod jeg altså tio minutter på fem under den åpne baugluken, med voltsom hjertebank klar å hoppe inn i det svarte. Deretter gikk alt raskt. Før jeg kunne realisere at jeg hadde hoppet, måtte jeg allerede sparke meg tilbake til vannskorpen og deretter finne veien min til startlinjen som var definert av en rekke kajakker. Bare kom dit, hadde jeg allerede hørt skiphornets startsignal, dempet gjennom vann, neoprenkyse og badehette, men umiskjennelig, og jeg begynte bare å svømme, alltid bestreber meg på å finne en meningsful orientering denne gangen og på å svømme lavest mulige omveier i åpent vann og morgendemring. Synes å ha fungert, som sagt, jeg er mer enn tilfreds med meg og løpet til nå.
Endringen er igjen kjedelig og tidkrevende, de mange lag av beskyttelse mot kulde får sin tributt. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ta på meg, kan vurdere verken vær eller aktuell temperatur. I denne tilstand, i T1, den første vekslingssonen, er man glad for å skille oppe og nede. Så holder jeg på med vekslingen for lenge og begir med av sted til resten av dagen, uberørt og i godt humør. Hvor lang tid det ville være, aner jeg ikke ennå.
to be continued...
