The Day After, på toppen av verden - part 1

„Is it getting better, or do you feel the same?“
(U2, “One”)


Vi kommer til å ha et fortsatt vanskelig forhold, Norsemannen og jeg. Jeg har fått nok kunnskap til å ordne alt og avslutte forholdet nå, men det virker ikke fullt så enkelt. Jeg hadde lovd å gjøre et forsøk å vinne den svarte skjorten for bestigningen av Gaustatoppen. I fall det mislykkes skulle jeg, slik var planen, akseptere at løpet var for stor for meg og slår meg til tåls med tre hvite skjorter. Det kan man tenke seg bra, naturlig. I hodet. Men ikke alt virker bare med hodet.

Vi vender tilbake, det er søndag, 04. august 2013.
Med min supportcrew, Susanne og Lukas står jeg etter to og en halv time av oppstigning med smertende ben og dødstrøtt på Gaustatoppen. Søndag, javel, dagen etter løpet. I går har jeg mist cutoff-tiden en tredje gang og finished på White-Shirt-banen.18:25 timer tok det, ikke et minut raskere kan jeg huske når jeg kaller de enkele etappene av løpet til tankene. Hvordan skulle jeg altså ha greid det her, sett at jeg hadde rekket det lille bordet av skjebne, kontrollposten ved km 32,5 av løpruten, punktet hvor det blir bestemt mellom Svart og Hvit, bare en og en halv time senere? I hvilken tilstand skulle jeg ha funnet meg til å få bukt med dette her? For denne erkjennelsen har vi likevel kommet her dagen etter, har forsøkt å klare traumaet, presis mitt trauma, at vi aldri hadde vært her. Sannheten kan være smertefull: For å overleve resten av black-shirt-ruten etter km 32,5 tar det mye mer enn bare en eller annen måte til å rekke sjekkpunktet. Under omstendighetene gjør allerede den hvite ruten vondt. Nei, her blir det spurt mer, sannsynlig mye mer enn jeg kunne noensinne ge. Tragisk blir saken derved at det mangler en logisk forbindelse mellom erkjennelse og akseptans. Som bringer oss tilbake til begynnelsen: Ikke alt virker bare med hodet.

Vi vender tilbake en dag til, lørdag, 03. august 2013, løpsdagen, ca. halv syv om morgenen.
Etter 1:23h egen måling er jeg allerede på landet, 800m før var jeg ennå bekymret for å være siste i vann. Selv med den senere offisielle 1:27h er det en av mine beste svømmetider på ruten. Dagen har altså begynt bra. Før, så kl. halv tre, hadde jeg faststlått med tilfredshet at den fryktelige værmeldingen ikke eller i det minste ikke fullstendig har blitt sann. En mild morgen, akkurat så langt, men en dag med regnskyll, som det var spått, fans det ikke. Etter å ha sjekket inn uten stress viste turen med ferge ut i mørket seg å være for temmelig kort tid, Lukas hadde fått løpdirektørens tillatelse å være med som fotograf bare dagen før. Så stod jeg altså tio minutter på fem under den åpne baugluken, med voltsom hjertebank klar å hoppe inn i det svarte. Deretter gikk alt raskt. Før jeg kunne realisere at jeg hadde hoppet, måtte jeg allerede sparke meg tilbake til vannskorpen og deretter finne veien min til startlinjen som var definert av en rekke kajakker. Bare kom dit, hadde jeg allerede hørt skiphornets startsignal, dempet gjennom vann, neoprenkyse og badehette, men umiskjennelig, og jeg begynte bare å svømme, alltid bestreber meg på å finne en meningsful orientering denne gangen og på å svømme lavest mulige omveier i åpent vann og morgendemring. Synes å ha fungert, som sagt, jeg er mer enn tilfreds med meg og løpet til nå.
Endringen er igjen kjedelig og tidkrevende, de mange lag av beskyttelse mot kulde får sin tributt. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ta på meg, kan vurdere verken vær eller aktuell temperatur. I denne tilstand, i T1, den første vekslingssonen, er man glad for å skille oppe og nede. Så holder jeg på med vekslingen for lenge og begir med av sted til resten av dagen, uberørt og i godt humør. Hvor lang tid det ville være, aner jeg ikke ennå.

to be continued...

287

Nun sind sie raus, die Startnummern für den Norseman. Ich habe meine 101 der beiden ersten Starts nicht wieder bekommen. Gut so, auch das ist also anders dieses Mal. Die 101 hat jetzt Tom Remman, der große Tom Remman, dem steht sie auch viel besser. Ich trage dieses Jahr die 287 über die Hardangervidda.
Nun ist es an der Zeit, den Velototal-Artikel, an dem ich mitwirken darf, vorzubereiten. Ich greife also vor, indem ich den ersten porträtierten Athleten (na eigentlich porträtieren wir in einem Radbusiness-Magazin natürlich Räder) schon an dieser Stelle präsentiere. Vielleicht kommt er irgendwie bekannt vor...
In der Velototal folgen dann mit einem Rennbericht mindestens ein Profi und mit ein bisschen Glück noch ein Athlet, der den Ritt auf durchschnittlichem Material wagt.

Meanwhile racenumbers have been revealed. I did not again get my 101 from the recent years. Good, another thing to be different. This year, 101 belongs to Tom Remman, the great Tom Remman, suits him better. It´s number 287 that I will carry across Hardangervidda. Now it is time to prepare the report for Velototal magazine, that I am allowed to participate in. So, I do anticipate presenting the first of the portrayed athletes (in fact, as a bicycle business magazine we do portray bikes). Maybe he seems familiar somehow. In Velototal then, together with a race report we will have at least one professional athlete and one who dares to face the challenge relying on average material.

Så er de publisert, startnummerne for Norsemanen. Jeg har ikke fått tilbake mitt 101 av de siste två startene. Bra, altså er også det annerledes denne gangen. 101 har nå Tom Remman, den store Tom Remman, det kler ham mye bedre. I år skal jeg bære 287 over Hardangervidda. Nå er tiden for å forberede Velotal-artikkelen, der jeg er tillat å delta. Jeg foregriper altså idet jeg presenterer den første portretterte atleten (vel faktisk portetterer vi selvfølgelig sykkler i et sykkelbusiness-magasin) allerede på dette punktet. Kanskje gjenkjenner den en eller andre ham. Med en løpberetning i Velototalet skal følge minst en profi og med litt flaks også en atlet til, som tør å ri i gjenommsnittlig materiale.


Name/navn:
Daniel Flöttmann
Level:
Berufstätiger Durchschnittsathlet/
working average athlete/
yrkesaktiv gjennomsnittlig atlet
Rad/Bike/Sykkel:
Specialized Transition Comp, 2005
Laufräder/Wheelset/Hjulset:
Veltec 6.0 60mm, NoName Carbon 40mm
Lenker/ Handlebar / Sykkelstyre:
Syntace C3 / CX , TRP Bremshebel
Komponenten/ Componentry / Komponenter:
Shimano Mix Dura Ace - Ultegra
Rotor Q-Rings 53-39 / Kassette 11-28
Coole Aufkleber/ Cool stickers / Kule klistremerker:
Pirate, Endurance Conspiracy, Fuchsteufelswild.de

 

Norwegian Version: Våre Demoner – Den indre soundtracken 2/2013

„Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”
(Matt. 11.28)

„Do you believe in rock and roll? Can music save your mortal soul?”
(Don McLean, “American Pie”)

Den indre soundtracken til den nåværende sesongen, endelig ferdig. Igjen må jeg ta et skritt tilbake og innse at banenvisualiseringssnikksnakk i 2011 har jo ikke virket. Altså, over bord med det og returner til utspringet av konsepten: motivasjon som kan finnes igjen når tidene blir tøffe. Vær så god:

1. Kaizers Orchestra - Våre Demoner
I år er det programmet på en eller annen måte. Må ikke forklares, ikke sant?

2. Wipers - Messenger
“…you always bring bad news.” Men ikke bare det…

3. Wovenhand - King o King
Gjennom denne gitaren snakker Gud. Storslått!

4. Crime and the City Solution - Goddess
Hvordan kunne dette flotte bandet ikke oppfattes av meg så lenge? Jeg vet ikke.

5. Violent Femmes – Hallowed Ground
Som en gammel perle til! Jeg fant denne akustisk folk-punk med pipende stemme liksom alltid flott, men for lang tid manglet den riktige sjangeren.

6. Neil Young – Jesus´ Chariot
Fra det kjempefine albumet „Americana“. Mesteren sammler en håndfull US-identitetsformende country-/folk-musikkstykker av ikonisk betydning og har dem transjert i sitt tuningverksted, malt annerledes og kvikket opp til en berg-og-dalbane-tur mellom underlig rar og større enn livet. Den største eufemism „fra denne gitaren snakker Gud“ hadde jeg allerede tildelt til David Eugene Edwards, og då skal det bli. Men det ville ha måttet gå med djevelen, når "Jesus´Chariot" ikke ville ha funnet sin vei inn i den indre soundtracken 2013.

7. Thursday - For the Workforce, Drowning
Kraftig og nyttig på dette punktet.

8. The Gaslight Anthem - 45
Ta noen håndfuller Springsteen-sound. Riv glattet hjørner og kanter igjen, føy rikelig friskhet til, fjern resten av Springsteen. Server høyt.

9. Johnossi – Gone Forever
Johnossi blir temmelig grov på sitt nytt album og kvalifiserer seg slik for den indre soundtracken.

10. Of Monsters and Men - Dirty Paws
En av de store oppdagelsene av året. I hvert fall for oss her…

11. Crystal Pasture - Warmenau
Uptempo-Polka av det grandiose landskapellet jeg kan tilrå, fra Bardüttingdorf ved Spenge ved Herford ved Bielefeld. På en aller annen måte.

12. Dropkick Murphys – Johny, I Hardly Knew Ya
På åttitallet var melodien nesten som en ikon for oss, men på den tiden kjent som „English Civil War“ av The Clash. Flott i alle versjoner, spesielt i dette.

13. Jake Bugg – Seen it all
Gutten tok en håndfull av disse tidsreiserpillene, som ellers ligger i skuffene hos familien Norén.

14. The Mars Volta - The Widow
Tempo ut, blues inn. Stor dramatikk.

15. The Black Keys – Little Black Submarines
Hvem som ønsker å se hvordan disse herrene som duo har klart å bringe en sound som denne på scenen, skal raskt finne ut at de har jukset med en hel besetning av gjestemusikkere. Men vi skal tilgi dem for den ekstraordinært kule soundtracken deres.

16. Kaizers Orchestra - Philemon Arthur & the Dung
Vidunderlig tungsindig. Må man være nordman for dette?

17. Wovenhand - Long Horn
En annen perle av det nye albumet “The Laughing Stalk”. Hvis gitaren min kunne bare én gang høres ut som det, bare én gang...

18. Queens Of The Stone Age - Medication
Knasttørr og ansporend. Hvis ingenting annet hjelper.

19. Coheed And Cambria - A Favor House Atlantic
Jeg må innrømme at jeg likte sangen ikke fullt så godt etter jeg hadde funnet ut at stemmen tilhører en hårete, skjeggete mann. Likevel forsatt storartet.

20. The Jam - Set The House Ablaze
Her visste jeg virkelig ikke hvilket Jam-stykke jeg skulle ta. Jeg har bestemt meg mot „Going Underground“ og for „Set The House Ablaze“, det krasjer litt mer.

21. Madsen – Lass die Musik an
La musikken være slått på. Nettopp.


Link til Spotify: Våre Demoner - The Inner Soundtrack 2/2013

NEW! Ironmonkeys go Norwegian: ÅRET AV TALLENE

„To the humble he has given grace,
From the proud he hides his face”
(David Eugene Edwards / Woven Hand “The Beautiful Axe”)

Det har jo blivet sant.
Fagmagasinet „Velototal Business“ fortalte om Norseman Xtreme Triathlon 2013 og skal sende en livaktig deltagere på banen i august. Denne deltageren skal bli meg. Det er over å håpe på, verkligheten begynner rubb og stubb.

Til tross for alle avbudene kunne det ikke har kommet annerledes, fordi 2013 er jo året av de store tallene:

50. fødselsdag om 20 dager etter veddeløpet
gift i 25 år, 4 dager før veddeløpet
10. langdistansetriatlon
3. start på Norseman
1 siste forsøk til å rekke Gaustatoppen

Denne kompilasjonen levner nesten ikke noe alternativ.

Men:
Jeg har gitt hendelsen for mye respekt på forhånd, har vært for selvsikker. Dette året skal jeg prøve å vise litt mer ydmykhet og gir avkall på krigersk D-day-minus-X-bulder. Store Gausta elsker ikke skrythalser.

I første omgang skal soundtracken til livet mitt kompletteres og bearbeides. En fornyelse som jeg tar høytidelig er byggingen av en norsk versjon til denne bloggen. Vi skal se hva året holder klar til oss. Nå er det først tid å gå tilbake på gaten. Sykle.