Montag, 29. Dezember 2014

Over and out

So. Die Ironmonkeys stellen den Sendebetrieb auf dieser Welle ein.
Ist aber nicht schlimm, ein paar Gedanken zum Triathlon, dem Leben und dem Rest werden weiter unaufgefordert zum Besten gegeben.

OK, time has come. Ironmonkeys quit service on this station.
Parts of the Ironmonkeys (well, half of us) will nevertheless continue to spread the word on Triathlon, Life and all the rest.

So please stay tuned to:
The Book Of Exertion

Wir bedanken uns für die Aufmerksamkeit.

Mittwoch, 21. August 2013

The Day After, på toppen av verden - part 1

„Is it getting better, or do you feel the same?“
(U2, “One”)



Vi kommer til å ha et fortsatt vanskelig forhold, Norsemannen og jeg. Jeg har fått nok kunnskap til å ordne alt og avslutte forholdet nå, men det virker ikke fullt så enkelt. Jeg hadde lovd å gjøre et forsøk å vinne den svarte skjorten for bestigningen av Gaustatoppen. I fall det mislykkes skulle jeg, slik var planen, akseptere at løpet var for stor for meg og slår meg til tåls med tre hvite skjorter. Det kan man tenke seg bra, naturlig. I hodet. Men ikke alt virker bare med hodet.

Vi vender tilbake, det er søndag, 04. august 2013.
Med min supportcrew, Susanne og Lukas står jeg etter to og en halv time av oppstigning med smertende ben og dødstrøtt på Gaustatoppen. Søndag, javel, dagen etter løpet. I går har jeg mist cutoff-tiden en tredje gang og finished på White-Shirt-banen.18:25 timer tok det, ikke et minut raskere kan jeg huske når jeg kaller de enkele etappene av løpet til tankene. Hvordan skulle jeg altså ha greid det her, sett at jeg hadde rekket det lille bordet av skjebne, kontrollposten ved km 32,5 av løpruten, punktet hvor det blir bestemt mellom Svart og Hvit, bare en og en halv time senere? I hvilken tilstand skulle jeg ha funnet meg til å få bukt med dette her? For denne erkjennelsen har vi likevel kommet her dagen etter, har forsøkt å klare traumaet, presis mitt trauma, at vi aldri hadde vært her. Sannheten kan være smertefull: For å overleve resten av black-shirt-ruten etter km 32,5 tar det mye mer enn bare en eller annen måte til å rekke sjekkpunktet. Under omstendighetene gjør allerede den hvite ruten vondt. Nei, her blir det spurt mer, sannsynlig mye mer enn jeg kunne noensinne ge. Tragisk blir saken derved at det mangler en logisk forbindelse mellom erkjennelse og akseptans. Som bringer oss tilbake til begynnelsen: Ikke alt virker bare med hodet.

Vi vender tilbake en dag til, lørdag, 03. august 2013, løpsdagen, ca. halv syv om morgenen.
Etter 1:23h egen måling er jeg allerede på landet, 800m før var jeg ennå bekymret for å være siste i vann. Selv med den senere offisielle 1:27h er det en av mine beste svømmetider på ruten. Dagen har altså begynt bra. Før, så kl. halv tre, hadde jeg faststlått med tilfredshet at den fryktelige værmeldingen ikke eller i det minste ikke fullstendig har blitt sann. En mild morgen, akkurat så langt, men en dag med regnskyll, som det var spått, fans det ikke. Etter å ha sjekket inn uten stress viste turen med ferge ut i mørket seg å være for temmelig kort tid, Lukas hadde fått løpdirektørens tillatelse å være med som fotograf bare dagen før. Så stod jeg altså tio minutter på fem under den åpne baugluken, med voltsom hjertebank klar å hoppe inn i det svarte. Deretter gikk alt raskt. Før jeg kunne realisere at jeg hadde hoppet, måtte jeg allerede sparke meg tilbake til vannskorpen og deretter finne veien min til startlinjen som var definert av en rekke kajakker. Bare kom dit, hadde jeg allerede hørt skiphornets startsignal, dempet gjennom vann, neoprenkyse og badehette, men umiskjennelig, og jeg begynte bare å svømme, alltid bestreber meg på å finne en meningsful orientering denne gangen og på å svømme lavest mulige omveier i åpent vann og morgendemring. Synes å ha fungert, som sagt, jeg er mer enn tilfreds med meg og løpet til nå.
Endringen er igjen kjedelig og tidkrevende, de mange lag av beskyttelse mot kulde får sin tributt. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ta på meg, kan vurdere verken vær eller aktuell temperatur. I denne tilstand, i T1, den første vekslingssonen, er man glad for å skille oppe og nede. Så holder jeg på med vekslingen for lenge og begir med av sted til resten av dagen, uberørt og i godt humør. Hvor lang tid det ville være, aner jeg ikke ennå.

to be continued...

Sonntag, 11. August 2013

The Day After, from the roof of the world - Part 1

„Is it getting better, or do you feel the same?“
(U2, “One”)


It will probably remain a difficult relationship that we have, Norseman and I.
I am experienced enough now to measure everything and just end it up, but things are not that simple. I had promised to take a third and final attempt to gain the Black Shirt for climbing up to Gaustatoppen. Otherwise I would finally accept that this race is too big for me and find myself satisfied with three White Shirts from that day on. That was the plan, seemed to be quite sensible. In my head. But it´s not all about the head.

Rewind. Sunday, 04 August 2013.
After two and a half hours of climbing, with aching legs and tired, I reach Gaustatoppen, together with my support crew, Susanne and Lukas. It is Sunday, correct, the day after the race. Yesterday I missed the cutoff time for the third time and finished on the white shirt track. 18:25 hours did it take, I can not imagine one single minute less, recalling the single stages of the race.
So how should I have been able to manage this, provided that I had reached the Table Of Destiny, the checkpoint at km 32.5 of the run course, the point at which the decision is made between black and white, just one and a half hours earlier? In what state would I have found myself that I could have dealt with this? It is this perception that we are here for, to cope with the trauma, actually my trauma, never to have been here. And the truth can be painful: in order to survive the rest of the black shirt route from 32.5 km, it takes a lot more than just making it to the checkpoint by any means. Under those circumstances even the white route hurts. No, it surely takes more, more than I will very likely ever be able to give. The tragic thing is the fact that between the recognition and its acceptance there does not necessarily has to be any logical link. This takes us back to the beginning: It´s not all about the head.

Rewind another day. Saturday 03 August 2013, race day, about half past six in the morning.
After 1:23h self-measured race-time, I am already back ashore, only 800 meters before I had been in sorrow to be the last in the water. Later on the official timing says 1:27h, still one of my best swim- splits on this distance. So far the day started off well. Previously, about half past three, I had noted with some satisfaction that the atrocious weather forecast had not or at least not completely become true. A mild morning, correct so far, but the announced rain had held off. After checking in on the ferry, the journey out into the darkness turned out to be quite entertaining. On the day before, Lukas had been granted permission to go on board as a photographer and is with me now. So at 10 minutes of five I found myself standing under the opened bow door with heavy palpitation, ready to jump into the black. Everything went very fast then. Before I had been able to realize that I had jumped, I already had to struggle back up to the water surface and then quickly find my way to the starting line, which is defined by a row of kayaks. Having just arrived there, I had already heard the start signal, given by the ship's horn, dampened by water, neoprene hood and swimming cap, but unmistakable, and then I simply swam, always trying to find decent orientation this time with a minimum of detours in the open water and breaking dawn. Seems to have worked, like I said earlier, I am more than satisfied with myself and the ongoing race. Transition 1 is once more tedious and time-killing, those several layers of insulation take their toll. Apart from that, I am not sure what to wear on the bike, I can neither assess weather nor current temperature. In this state, in T1, you can be glad to be able to distinguish top from bottom. So I waist a lot of time but eventually grab my bike and set off for the rest of the day, unimpressed and I in good spirits. At this point, I do not yet have the slightest guess of how long this was going to take… To be continued...

The Day After, auf dem Dach der Welt - Teil 1

„Is it getting better, or do you feel the same?“
(U2, “One”)


Es wird wohl ein schwieriges Verhältnis bleiben, was wir da haben, der Norseman und ich. Erkenntnisse genug habe ich gewonnen, um alles einordnen zu können und die Beziehung nun zu beenden, aber so einfach scheint das nicht zu sein. Ich hatte versprochen, einen dritten und letzten Versuch zu unternehmen, das Schwarze T-Shirt für die Besteigung des Gaustatoppen zu erringen. Im Falle des Nichtgelingens würde ich, so der Plan, akzeptieren, dass dieses Rennen zu groß für mich ist und mich mit drei weißen Shirts fortan zufrieden geben. Kann man sich schön zurechtlegen, natürlich. Im Kopf. Es funktioniert aber nicht alles mit dem Kopf.

Wir spulen zurück, es ist Sonntag, 04. August 2013.
Mit meiner Supportcrew, Susanne und Lukas stehe ich nach zweieinhalbstündigem Aufstieg mit schmerzenden Beinen und unendlich müde auf dem Gaustatoppen. Sonntag, richtig, der Tag nach dem Rennen. Ich habe gestern ein drittes Mal die Cutoff-Zeit verpasst und auf der White-Shirt-Strecke gefinisht. 18:25 Stunden hat das gedauert, keine Minute schneller kann ich mir vorstellen, wenn mir ich die einzelnen Phasen des Wettkampfes ins Gedächtnis rufe. Wie hätte ich also das hier schaffen sollen, angenommen, ich hätte das Tischchen des Schicksals, den Checkpoint bei km 32,5 der Laufstrecke, den Punkt, an dem zwischen Schwarz und Weiß entschieden wird, nur anderthalb Stunden früher erreicht? In welchem Zustand hätte ich mich befunden, dass ich das hier hätte bewältigen sollen? Für diese Erkenntnis sind wir am Tag danach doch noch hergekommen, haben versucht, das Trauma, genau genommen mein Trauma, nie hier gewesen zu sein, zu bewältigen. Die Wahrheit kann schmerzhaft sein: Um den Rest der Black-Shirt-Strecke nach km 32,5 zu überstehen, braucht es deutlich mehr, als irgendwie beim Checkpoint anzukommen. Unter den Umständen tut schon die weiße Strecke weh. Nein, hier ist mehr gefragt, viel mehr wahrscheinlich als ich jemals geben können werde. Tragisch wird die Sache erst dadurch, dass zwischen der Erkenntnis und deren Akzeptanz keine logische Verknüpfung bestehen muss. Womit wir wieder am Anfang stehen: es funktioniert nicht alles mit dem Kopf.

Wir spulen einen weiteren Tag zurück, Samstag, 03. August 2013, Renntag, gegen halb sieben morgens.
Nach 1:23h eigener Messung bin ich schon an Land, 800 Meter vorher war ich noch in Sorge, der Letzte im Wasser zu sein. Auch mit den später offiziellen 1:27h ist das eine meiner besten Schwimmzeiten auf der Strecke. Der Tag hat also gut angefangen. Vorher schon, so um halb drei, hatte ich mit einiger Zufriedenheit festgestellt, dass die grauenhafte Wetterprognose nicht oder zumindest nicht in vollem Umfang wahr geworden ist. Ein milder Morgen, soweit richtig, aber der den ganzen Tag andauernde Sturzregen war bislang ausgeblieben. Nach entspanntem Einchecken stellte sich die Fahrt mit der Fähre hinaus in die Dunkelheit als recht kurzweilig heraus, Lukas hatte noch am Tag zuvor von der Rennleitung die Erlaubnis bekommen, als Fotograf mit an Bord zu gehen. So stand ich also um 10 Minuten von fünf unter der geöffneten Bugklappe, mit heftigem Herzklopfen bereit, ins Schwarze zu springen. Dann ging alles schnell. Bevor ich realisieren konnte, dass ich gesprungen war, musste ich mich schon zurück hoch an die Wasseroberfläche strampeln und dann schnell meinen Weg zur Startlinie suchen, die durch eine Reihe Kajaks definiert wird. Gerade dort angekommen, hatte ich schon durch Wasser, Neoprenhaube und Schwimmkappe gedämpft, aber doch unüberhörbar, das Startsignal des Schiffshorns gehört und war einfach drauf los geschwommen, immer bemüht, dieses Mal eine sinnvolle Orientierung zu finden und möglichst geringe Umwege im offenen Wasser und der Morgendämmerung zu schwimmen. Scheint funktioniert zu haben, wie gesagt, ich bin mit mir und dem bisherigen Rennverlauf mehr als zufrieden.
Der Wechsel ist wieder einmal mühselig und zeitraubend, die vielen Kälteschutzschichten fordern Ihren Tribut. Außerdem weiß ich nicht, was ich alles anziehen soll, kann weder Wetter noch aktuelle Temperatur einschätzen. In diesem Zustand, in T1, der ersten Wechselzone, ist man froh, Oben von Unten unterscheiden zu können. Also halte ich mich viel zu lange mit dem Wechsel auf und mache mich schließlich, davon unbeeindruckt und guter Dinge, mit dem Rad auf in den Rest des Tages. Wie lang der werden würde, ahne ich noch nicht.

Fortsetzung folgt...

Donnerstag, 11. Juli 2013

287

Nun sind sie raus, die Startnummern für den Norseman. Ich habe meine 101 der beiden ersten Starts nicht wieder bekommen. Gut so, auch das ist also anders dieses Mal. Die 101 hat jetzt Tom Remman, der große Tom Remman, dem steht sie auch viel besser. Ich trage dieses Jahr die 287 über die Hardangervidda.
Nun ist es an der Zeit, den Velototal-Artikel, an dem ich mitwirken darf, vorzubereiten. Ich greife also vor, indem ich den ersten porträtierten Athleten (na eigentlich porträtieren wir in einem Radbusiness-Magazin natürlich Räder) schon an dieser Stelle präsentiere. Vielleicht kommt er irgendwie bekannt vor...
In der Velototal folgen dann mit einem Rennbericht mindestens ein Profi und mit ein bisschen Glück noch ein Athlet, der den Ritt auf durchschnittlichem Material wagt.

Meanwhile racenumbers have been revealed. I did not again get my 101 from the recent years. Good, another thing to be different. This year, 101 belongs to Tom Remman, the great Tom Remman, suits him better. It´s number 287 that I will carry across Hardangervidda. Now it is time to prepare the report for Velototal magazine, that I am allowed to participate in. So, I do anticipate presenting the first of the portrayed athletes (in fact, as a bicycle business magazine we do portray bikes). Maybe he seems familiar somehow. In Velototal then, together with a race report we will have at least one professional athlete and one who dares to face the challenge relying on average material.

Så er de publisert, startnummerne for Norsemanen. Jeg har ikke fått tilbake mitt 101 av de siste två startene. Bra, altså er også det annerledes denne gangen. 101 har nå Tom Remman, den store Tom Remman, det kler ham mye bedre. I år skal jeg bære 287 over Hardangervidda. Nå er tiden for å forberede Velotal-artikkelen, der jeg er tillat å delta. Jeg foregriper altså idet jeg presenterer den første portretterte atleten (vel faktisk portetterer vi selvfølgelig sykkler i et sykkelbusiness-magasin) allerede på dette punktet. Kanskje gjenkjenner den en eller andre ham. Med en løpberetning i Velototalet skal følge minst en profi og med litt flaks også en atlet til, som tør å ri i gjenommsnittlig materiale.

Name/navn:
Daniel Flöttmann
Level:
Berufstätiger Durchschnittsathlet/
working average athlete/
yrkesaktiv gjennomsnittlig atlet
Rad/Bike/Sykkel:
Specialized Transition Comp, 2005
Laufräder/Wheelset/Hjulset:
Veltec 6.0 60mm, NoName Carbon 40mm
Lenker/ Handlebar / Sykkelstyre:
Syntace C3 / CX , TRP Bremshebel
Komponenten/ Componentry / Komponenter:
Shimano Mix Dura Ace - Ultegra
Rotor Q-Rings 53-39 / Kassette 11-28
Coole Aufkleber/ Cool stickers / Kule klistremerker:
Pirate, Endurance Conspiracy, Fuchsteufelswild.de

 

Montag, 27. Mai 2013

Norwegian Version: Våre Demoner – Den indre soundtracken 2/2013


Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”
(Matt. 11.28)

„Do you believe in rock and roll? Can music save your mortal soul?”
(Don McLean, “American Pie”)

Den indre soundtracken til den nåværende sesongen, endelig ferdig. Igjen må jeg ta et skritt tilbake og innse at banenvisualiseringssnikksnakk i 2011 har jo ikke virket. Altså, over bord med det og returner til utspringet av konsepten: motivasjon som kan finnes igjen når tidene blir tøffe. Vær så god:

1. Kaizers Orchestra - Våre Demoner
I år er det programmet på en eller annen måte. Må ikke forklares, ikke sant?

2. Wipers - Messenger
“…you always bring bad news.” Men ikke bare det…

3. Wovenhand - King o King
Gjennom denne gitaren snakker Gud. Storslått!

4. Crime and the City Solution - Goddess
Hvordan kunne dette flotte bandet ikke oppfattes av meg så lenge? Jeg vet ikke.

5. Violent FemmesHallowed Ground
Som en gammel perle til! Jeg fant denne akustisk folk-punk med pipende stemme liksom alltid flott, men for lang tid manglet den riktige sjangeren.

6. Neil YoungJesus´ Chariot
Fra det kjempefine albumet „Americana“. Mesteren sammler en håndfull US-identitetsformende country-/folk-musikkstykker av ikonisk betydning og har dem transjert i sitt tuningverksted, malt annerledes og kvikket opp til en berg-og-dalbane-tur mellom underlig rar og større enn livet. Den største eufemism „fra denne gitaren snakker Gud“ hadde jeg allerede tildelt til David Eugene Edwards, og då skal det bli. Men det ville ha måttet gå med djevelen, når "Jesus´Chariot" ikke ville ha funnet sin vei inn i den indre soundtracken 2013.

7. Thursday - For the Workforce, Drowning
Kraftig og nyttig på dette punktet.

8. The Gaslight Anthem - 45
Ta noen håndfuller Springsteen-sound. Riv glattet hjørner og kanter igjen, føy rikelig friskhet til, fjern resten av Springsteen. Server høyt.

9. JohnossiGone Forever
Johnossi blir temmelig grov på sitt nytt album og kvalifiserer seg slik for den indre soundtracken.

10. Of Monsters and Men - Dirty Paws
En av de store oppdagelsene av året. I hvert fall for oss her…

11. Crystal Pasture - Warmenau
Uptempo-Polka av det grandiose landskapellet jeg kan tilrå, fra Bardüttingdorf ved Spenge ved Herford ved Bielefeld. På en aller annen måte.

12. Dropkick MurphysJohny, I Hardly Knew Ya
På åttitallet var melodien nesten som en ikon for oss, men på den tiden kjent som „English Civil War“ av The Clash. Flott i alle versjoner, spesielt i dette.

13. Jake Bugg – Seen it all
Gutten tok en håndfull av disse tidsreiserpillene, som ellers ligger i skuffene hos familien Norén.

14. The Mars Volta - The Widow
Tempo ut, blues inn. Stor dramatikk.

15. The Black KeysLittle Black Submarines
Hvem som ønsker å se hvordan disse herrene som duo har klart å bringe en sound som denne på scenen, skal raskt finne ut at de har jukset med en hel besetning av gjestemusikkere. Men vi skal tilgi dem for den ekstraordinært kule soundtracken deres.

16. Kaizers Orchestra - Philemon Arthur & the Dung
Vidunderlig tungsindig. Må man være nordman for dette?

17. Wovenhand - Long Horn
En annen perle av det nye albumet “The Laughing Stalk”. Hvis gitaren min kunne bare én gang høres ut som det, bare én gang...

18. Queens Of The Stone Age - Medication
Knasttørr og ansporend. Hvis ingenting annet hjelper.

19. Coheed And Cambria - A Favor House Atlantic
Jeg må innrømme at jeg likte sangen ikke fullt så godt etter jeg hadde funnet ut at stemmen tilhører en hårete, skjeggete mann. Likevel forsatt storartet.

20. The Jam - Set The House Ablaze
Her visste jeg virkelig ikke hvilket Jam-stykke jeg skulle ta. Jeg har bestemt meg mot „Going Underground“ og for „Set The House Ablaze“, det krasjer litt mer.

21. MadsenLass die Musik an
La musikken være slått på. Nettopp.


Link til Spotify: Våre Demoner - The Inner Soundtrack 2/2013





Sonntag, 26. Mai 2013

Våre Demoner - Der Innere Soundtrack 2/2013

„Kommet her zu mir alle, die ihr mühselig und beladen seid; ich will euch erquicken“
(Matt. 11.28)

„Do you believe in rock and roll? Can music save your mortal soul?”
(Don McLean, “American Pie”)

Der Innere Soundtrack für die aktuelle Saison, endlich fertig. Auch hier muss ich einen Schritt zurücktreten und feststellen, dass der Streckenvisualisierungsschnickschnack 2011 ja mal überhaupt nicht funktioniert hat. Also, über Bord damit und zurückgekehrt zu den Ursprüngen des Konzepts: abrufbare Motivation, wenn die Zeiten hart werden. Also bitte:

1. Kaizers Orchestra - Våre Demoner
Unsere Dämonen… Programm irgendwie dieses Jahr. Muss nicht erklärt werden, oder?

2. Wipers - Messenger
“…you always bring bad news.” Aber nicht nur…

3. Wovenhand - King o King
Durch diese Gitarre spricht Gott. Groß!

4. Crime and the City Solution - Goddess
Wie konnte diese großartige Band so lange von mir überhaupt nicht wahrgenommen werden? Ich weiß es nicht.

5. Violent FemmesHallowed Ground
Noch so eine uralte Perle. Ich fand diesen akustischen Folk-Punk mit der quäkenden Predigerstimme immer schon irgendwie toll, nur fehlte irgendwie lange Zeit das passende Genre

6. Neil YoungJesus´ Chariot
Aus dem großartigen Album „Americana“. Der Meister sucht sich eine Handvoll US-identitätsbildender Country- / Folkstücke von ikonischer Bedeutung zusammen und lässt sie in seiner Tuningwerkstatt zerlegen, umlackieren und zu einer Achterbahnfahrt zwischen grenzwertig verschroben und überlebensgroß aufmotzen. Den größtmöglichen Euphemismus "aus dieser Gitarre spricht Gott" hatte ich schon David Eugene Edwards zuerkannt und da bleibt er auch. Es hätte aber mit dem Teufel zugehen müssen, wenn "Jesus´Chariot" nicht Einzug in den Inneren Soundtrack 2013 gehalten hätte.

7. Thursday - For the Workforce, Drowning
Kraftvoll und zweckmäßig an dieser Stelle.

8. The Gaslight Anthem - 45
Man nehme einige Handvoll Springsteen-Sound. Geglättete Ecken und Kanten wieder aufreißen, reichlich Frische dazugeben, überschüssigen Springsteen entfernen. Laut servieren.

9. JohnossiGone Forever
Johnossi werden auf ihrem neuen Album richtig ruppig und qualifizieren sich so für den Inneren Soundtrack.

10. Of Monsters and Men - Dirty Paws
Eine der großen Entdeckungen des letzten Jahres. Zumindest für uns hier…

11. Crystal Pasture - Warmenau
Uptempo-Polka der grandiosen Dorfkapelle meines Vertrauens aus Bardüttingdorf bei Spenge bei Herford bei Bielefeld. Irgendwie.

12. Dropkick MurphysJohnny, I Hardly Knew Ya
In den Achtzigern war diese Melodie fast so etwas wie eine Ikone für uns, damals allerdings als „English Civil War“ von The Clash. In allen Versionen toll, ganz besonders in dieser.

13. Jake BuggSeen It All
Der Junge hat eine ganze Handvoll von diesen Zeitreise-Tabletten genommen, die sonst bei Familie Norén in der Schublade liegen.

14. The Mars Volta - The Widow
Tempo raus, Blues rein. Großes Drama.

15. The Black KeysLittle Black Submarines
Wer hier mal sehen will, wie diese Herren als Duo so einen Sound auf die Bühne bringen, wird schnell herausfinden, dass mit einer ganzen Mannschaft von Gastmusikern geschummelt wird. Wegen des außerordentlich coolen Songs vergeben wir ihnen aber.

16. Kaizers Orchestra - Philemon Arthur & the DungWunderbar rappelig und schwermütig. Muss man dafür Norweger sein?

17. Wovenhand - Long Horn
Eine weitere Perle aus dem neuen Album “The Laughing Stalk”. Wenn meine Gitarre nur einmal so klänge, einmal nur…

18. Queens Of The Stone Age - Medication
Knochentrocken und treibend. Wenn sonst nichts mehr hilft.

19. Coheed And Cambria - A Favor House Atlantic
Ich muss zugeben, dass mir der Song nicht mehr ganz so gut gefiel, nachdem ich herausgefunden hatte, dass die Stimme einem haarigen, bärtigen Mann gehört. Trotzdem immer noch großartig.

20. The Jam - Set The House Ablaze
Hier wusste ich nun wirklich nicht, welches Jam-Stück ich nehmen sollte. Habe mich gegen „Going Underground“ und für „Set The House Ablaze“ entschieden, kracht ein bisschen mehr.

21. MadsenLass die Musik an
Lass die Musik an. Genau.


Link zu Spotify: Våre Demoner - The Inner Soundtrack 2/2013